torsdag 7. juli 2016

Piratjordmødre!

Med ferie fra jobben min som jordmor ved føden i Elverum, så må jeg innrømme at kveldene blir litt sene før jeg får lagt meg. Men selv få timer med søvn kan ikke hindre meg fra å smile for meg selv, da jeg kl 05.15 en morgen får tlf fra det neste fødeparet. Jeg har møtt mor flere ganger for å gi henne modningsakupunktur, så det er ikke mange dagene siden sist jeg snakket med henne. Hun hadde nok kjent på noen tak i livmora enkelte kvelder, men det hadde ikke blitt noen ordentlige rier ut av det. Det hun hadde kjent mest på var at hodet hadde trengt seg lenger ned. Da mor ringer denne morgenen, har hun hatt rier i ca 1,5 time. De kom overraskende på og ble fort vonde, noe jeg også hører på henne over tlf. Jeg spør om hun vil jeg skal komme nå, eller vente litt. Hun synes det er greit at de er alene litt til. Jeg lukker øynene litt til igjen, men har en følelse av at det ikke blir veldig lenge før de tar kontakt igjen. Litt i underkant av en time kommer neste tlf, denne gangen er det far jeg snakker med. Nå har vannet gått og de vil jeg skal komme. Vannet er normalt i fargen. Dette er noe som tyder på at barnet takle riene fint.
Jeg er fremme ved fødehuset ca 06.40. En strålende sommer- soloppgang har fulgt meg på veien dit. Far møter meg i døra. Mor er på badet, jobber godt med riene som kommer hvert 3. minutt. De hadde en plan om at fødselen skulle skje i andre etasje i stua, men mor hadde både dusja og kasta opp litt, og kjente derfor at det var godt å hvile der hvor hun hadde tilgang både på do og dusj. De har ordna med madrass på gulvet. En jordmor (kommende tante!) i familien har sendt en fin pakke med utstyr til fødselen, blant annet laken og kladder som nå er ordnet på madrassen. En undersøkelse viser at det er 4 gode cm, og hodet til barnet er godt nede i bekkenet. Jeg kjenner en tydelig vannblære foran barnets hode, noe som gjør at jeg blir usikker på om vannet har gått enda. Jeg ser at mor er flink til å bevege seg, fra side til side og fra liggende til knestående. Hun har ikke sovet veldig mye denne natta, og prøver å hvile mellom riene. Fødeparet ønsker å være litt alene, og jeg rusler opp i stua. Jeg prøver også å hvile litt. Det er første barnet og det kan ta tid. Jeg hører etterhvert at mor kaster opp igjen og at hun går i dusjen etterpå. Det er veldig vanlig at kroppen vil kvitte seg med det som er i magen, for å prioritere rie-arbeidet. En varm dusj vil lindre noe av smertene. Etter en stund kommer far opp for å lage seg mat, han har ikke rukket å spise noe. Jeg går tilbake til mor og sitter hos henne. Jeg sitter stille i rommet med mor, kroppen hennes arbeider jevnt og godt. For mange er det nok å vite at noen er der sammen med dem, det er bare godt at det ikke snakkes så mye.
Mor har kjøpt en pilatesball til å bruke både i fødsel og til trening etter fødsel. Hun ønsker etterhvert å bruke denne. Mens hun sitter på pilatesballen, kommer det plutselig mye fostervann, helt blakket og fint i fargen. Ved neste undersøkelse er det fortsatt hele hinner foran barnets hode, så mest sannsynlig har vannet gått høyere opp og antagelig gikk det da kl 06. Undersøkelsen viser også at fødselen går sin gang i helt normalt tempo. Babyen har hatt det fint hele veien med helt normal fosterlyd.
Jeg går litt til og fra fødeparet. De jobber en del alene, noen ganger er jeg der i stedet for far, andre ganger sitter jeg bare rett utenfor badet mens de arbeider med riene med åpen dør. Da kl er rundt 12.00 er det blitt 8 cm og hodet er trengt lenger ned. Jeg tilkaller jm2. Da hun kommer, gjør jeg en liten oppdatering på timene som har gått. Alt går som det skal.
Jeg kan høre på mor at barnet trenger nedover. Da jeg spør om hun føler at det trykker mer på, svarer hun bekreftende på dette. Ved undersøkelse er det ikke skjedd så mye siden forrige sjekk, men det lover godt at hun kjenner noe trykketrang. Riene er i ferd med å bli noe kortere og med litt lenger pauser mellom. Mor har ikke orka å spise noe denne dagen, så vi oppfordrer nå ganske hyppig til å drikke eplejuice.
Mor jobber godt videre og det ser ut som hun har energien i behold.
Fosterhinnene foran barnets hode virker veldig gjenstridige, så ved neste undersøkelse pirker jeg på dem for å lage åpning. Ikke lenge etterpå kjenner mor veldig trykketrang, og alt er blitt klart for at hun nå kan følge denne trangen. Førstegangsfødende bruker gjerne mer tid på trykketid enn de som har født før, jeg oppfordrer derfor til å fortsette å endre stilling. Hun står en stund på kne, så sitter hun en stund på toalettet (da åpner bekkenet seg godt), før hun legger seg ned igjen på madrassen. Og da hun trykker neste gang kommer hodet fint frem i åpningen. Far sitter ved siden av meg ved bena til mor, han ønsker å få ta i mot barnet selv. Jeg kjenner litt på farta på hodet, men ellers lar vi mor jobbe som hun kjenner. Far holder en varm klut mot huden nedentil for å lindre svien. Etter at hodet har kommet gradvis lenger ut over flere rier, kommer endelig hele babyen på ei ri. Far løfter barnet sitt ut i verden og opp til mor. Latter, tårer og ikke minst skriket til en sprek og fin gutt fyller rommet!
Etterhvert når morkaka er kommet, flytter hele familien inn på soverommet. Mor får noen sting, og så får hun legge seg godt til rette med babyen søkende til brystet.
Jm2 reiser hjem igjen, og jeg setter meg oppe og fyller ut papirer. Da jeg reiser et par timer etter fødsel, forlater jeg et fint trekløver i dobbeltsenga. Den ene litt undrende, de to andre smilende og lykkelige.

Vel ute av huset ser jeg mennesker som er på vei hjem fra jobb, helt i sin vanlige dagligdagse rutine. Jeg må smile litt ekstra, for jeg har vært med på noe helt spesielt i et helt vanlig hus, i et helt vanlig boligstrøk! Heldige meg :)

Hanne

Her kommer noen ord fra fødeparet, og et bilde de ønsker å dele:

 "Når vi har fortalt at vi skal ha heimefødsel, har vi stort sett fått positive reaksjoner, men som regel fulgt opp med "at dere tør!" For oss derimot var det en stor trygghet i å kunne ringe direkte til jordmora vår, og en luksus at hun kom heim til oss! I ro og fred, på vårt eget bad, fikk vi god veiledning under fødselen og god hjelp til å ta imot gutten vår. For oss var det helt riktig og ei fantastisk opplevelse å få starta på tilværelsen som trio i vår egen heim!"
--- --

Bildet gir en forklaring på den noe rare overskrifta! Det er helt tilfeldig at vi er kledd i striper begge to denne dagen :) Jordmor Camilla, som var jm2, står til venstre og jeg til høyre. Valpen i døråpningen huffa og sukka dypt flere ganger gjennom fødselen, og lurte nok på hva som foregikk. Babyen er selvfølgelig midtpunktet, og kom raskt ned til mamman sin igjen da bildet var tatt :)

torsdag 19. mai 2016

En strålende dag for hjemmefødsel!

Etter å ha jobba som jordmor i overkant av 5 år, kjente jeg at jeg ville begynne med hjemmefødsler. Jeg hadde nok tenkt på det helt siden jeg var student, men det var først nå jeg tok tak i det og fikk med meg flere jordmor-kollegaer. Ganske raskt fikk jeg og de andre jordmødrene i "Hjemmefødsel Hedmark", kontakt med tre par som ønsket å føde hjemme. Vi jobber alle på føden i Elverum og er vant med at vi av og til må ut å hjelpe fødende hjemme, i privatbil og i ambulanse. Men dette er min første hjemmefødsel som var planlagt. Jeg har fått tillatelse til å fortelle denne fødehistorien. I tillegg har mor sendt noen bilder og egne ord (nederst i teksten) som hun vil dele med dere som leser.

Jeg hadde møtt fødeparet hjemme  to ganger før fødsel, og i tillegg møtte jeg mor to ganger for modningsakupunktur. Første runden akupunktur ble gjort lørdag, en uke før fødselen. Da hadde mor hatt en del kynnere/tak i magen over noen dager. Dette er parets fjerde barn, så hun kjente at det ikke var rier enda. Vi ble enige om at jeg skulle undersøke henne og tøye mormunnen og strippe (løsne) hinner. Som mange andre flergangsfødende var det et par cm åpning, men det var ellers ikke veldig modent. Fem dager senere fikk hun en runde til med akupunktur. Hun er nå veldig klar for å føde og ønsker tips om å komme i gang på den naturlige måten. Det er mye tak i magen men det kommer ikke helt i gang av seg sjøl. Jeg ga henne noen tips. Ettermiddagen etter startet hun med rier  og sendte meg beskjed  slik at jeg skulle vite at det muligens var noe på gang. Hun og mannen tok det hele med ro, de var vant til at hun hadde brukt ca et døgn med latens/modningsrier på de tre andre barna. Jeg la meg som normalt den kvelden men sjekka en ekstra gang at lyden på tlf sto på.
I 08- tia neste morgen får jeg en sms om at det har vært mye tak gjennom natta men at det først nå mot morgenen har begynt å gjøre mer vondt. Jeg sier at jeg kan komme om hun vil, men foreløpig klarer de seg greit sammen. Ca 10.30 ringer mor; "Det har dabbet av! Hva gjør jeg?" Hun har følt at hun var i gang, men plutselig tok kroppen seg en pause. Jeg gir noen tips som kanskje kan hjelpe. Om det ikke gjør det, må vi bare må vente.
Litt etter kl 12 får jeg en sms om at hun er godt i gang igjen og at nå kan hun også kjenne en del nedpress. Nå kan jeg gjerne komme skriver hun, og jeg setter meg i bilen med en gang. Jeg kjenner meg spent på turen selv om det bare tar meg 15-20 minutter å kjøre, jeg vet at det kan gå veldig fort fordi hun har født før. Da jeg kommer frem til fødehuset en liten halvtime senere, står mor ute og jobber med riene. Det er ca tre minutter mellom riene og hun støtter seg mot mannen da de kommer. Det er strålende solskinn og kjennes varmt og godt å være ute. Mor har ikke sovet så mye og har hatt rier lenge, så hun ønsker en sjekk med en gang. Det er 4 cm åpning og hodet står godt festet nede i bekkenet. Nå er det i gang! Jeg lytter på fosterlyden og barnet har det bare bra. Mor ønsker å legge seg i badekaret for å få hvilt seg litt. Da jeg etter en stund kommer opp på badet for å lytte til babyen, forteller hun at nå har det roa seg veldig ned igjen. Jeg sier at hun bare skal hvile seg litt i badet likevel, vi har god tid. Jeg sitter ute i sola og snakker litt med far. En halvtime senere kommer mor og slår seg sammen med oss i solveggen. Vi snakker litt om hva hun skal gjøre for å få fart på riene igjen. Hun har ikke lyst å gi seg nå! Vi blir enige om at hun skal prøve å gå oppe litt og at vi etterhvert kan tøye mormunnen og sette akupunktur hvis hun vil.
Hun og mannen rusler rundt i den store hagen en stund. Det ser ut som de planlegger hva de skal dyrke, for de peker rundt seg og snakker sammen. Hele tiden sitter jeg i sola og strikker og slapper av, det er god stemning. En jordmorstudent som skal få være med kommer nå og sitter sammen med meg. Vi kan se at det begynner å komme noen tak igjen, men ikke veldig hyppig. Etter en times tid er mor veldig klar; Jeg vil føde! Hun kjenner kroppen godt fra de tidligere fødslene og vet at kroppen er litt treg til å starte. Samtidig er forholdene veldig modne. Hun ønsker at jeg skal tøye mormunnen så hormonene skal starte å jobbe igjen. Det har nå gått i overkant av to timer siden jeg kom og det er ingen forandring på åpningen. Ganske raskt etter tøyingen er riene i gang igjen. Jeg lytter på fosterlyd og alt er bare bra. Jeg og studenten går en tur ut igjen, mens fødeparet jobber sammen inne. Døra står oppe så vi hører at riene begynner å bli sterke. Etterhvert ønsker hun akupunktur, og jeg setter punkter for avslapping og smertelindring.



Hunden følger med og værer at noe er på gang. Katten (i stolen) bryr seg fælt lite.
Vi ser at paret jobber så fint sammen og de synes det er greit at vi tusler litt ut igjen. Etterhvert hører jeg at det er på tide at jordmor 2 kommer. Vi vil alltid prøve å være to i den siste fasen. Da hun er kommet sitter vi ute noen minutter, men vi hører ganske snart at vi bør gå inn. De to andre setter seg på kjøkkenet mens jeg går til fødeparet i stua. Mor har stått litt på kne, men sitter nå lent mot mannen. På slutten av riene hører jeg at det nærmer seg. Det blir noen tårer og det er vanskelig å tro på det jeg sier, det har jo gått ca et døgn med de andre. Jeg minner henne på at det har gått nesten et døgn nå også, og jeg både hører og ser at barnet trenger nedover nå. Hun har hele tiden ønska å føde i badekaret og jeg sier at da er tia inne for å gå dit. Det er ganske langt  mellom riene men de er sterke. Fødeparet er sammen i badekaret som er stort og rundt, mens vi andre er stille til stede. Jordmorstudenten er fotograf. I badekaret ser vi at fødekroppen blir urolig. Dette samstemmer veldig med det mor har kjent ved de andre fødslene også. Det fine med det varme vannet er at hun bare kan la kroppen flyte og bevege seg fritt. Mor ønsker at jeg skal ta en sjekk, hun tror fortsatt ikke helt på at det nærmer seg. Ved undersøkelse er det bare en kant igjen, altså 9 cm åpning og hodet er trengt enda lenger ned. Denne kanten er ikke godt nytt for fødeparet, det er noe som har måttet bli jobba med ved hver fødsel. Mor ønsker å vite hva hun kan gjøre for å jobbe bort denne, og jeg ber henne stå på kne. Da legges trykket mot denne kanten. Etter et par rier er kanten blitt helt myk og mye tynnere, og den holder ingenting tilbake. Hodet er nå kommet så langt ned at hun kan kjenne det selv, noe som er en stor oppmuntring. Midt i ei ri går vannet og det er normalt i fargen. Mor har hittil beveget seg mye i badekaret og lent seg til mannen sin. Nå ber hun han om å sette seg på kanten og setter seg inntil bena hans.

Hun faller med ett til ro og på de neste 3-4 riene kan vi se hodet komme mer og mer til syne. Jeg støtter perineum (huden mellom skjeden og endetarmen) og holder i tillegg igjen farta på babyen for at det ikke skal gå for fort. På denne måten kan man unngå store rifter. Etter en times tid i badekaret og 12 minutter trykking, kommer hele babyen ut og mor løfter selv barnet opp til seg. De har ikke visst kjønnet på barnet, de har gjetta på hvert sitt kjønn. Nå kan de med latter og glede konstantere at pappa hadde rett; det er ei jente!


Blødningen er normal og det ble ingen rift. Mens far ringer etter de tre søsknene til jenta, hjelper vi mor med å få lagt seg i senga. Etter en liten stund kommer mormor med tre spente søsken.






Det er nok litt rart å ikke være minstemann lenger. I søskenflokken er de nå fra eldst til yngst: gutt, jente, gutt, jente. Det er et flott firkløver.








Alle sammen er med da vi veier og måler den fine jenta. Storesøster og mormor har strikka fine, varme klær. Ingen tvil om at  lillefrøkna er fornøyd.








En annen som også er fornøyd, er denna jordmora her. Etter en halvannen times tid har mormor reist hjem igjen, det samme har jordmorstudenten og jordmor 2 gjort.

Jeg sitter nede på kjøkkenet og gjør det siste papirarbeidet mens jeg hører lydene av barnestemmer og nybakte firebarns- foreldre oppe i andre etasje. Jeg føler meg så utrolig heldig som har fått være med på dette. Da jeg reiser et par timer etter fødsel, kjenner jeg stor glede. Det føles så naturlig at hele familien skal få være sammen hjemme hos seg selv helt fra første stund.


Hanne




Her kommer noen ord om opplevelsen fra mor:


Snart er to uker gått siden vi fikk et nytt menneske inn i livet vårt. Det er alltid et under og en glede å bli kjent med et barn man har ventet på, og hver dag noe nytt å oppdage. I dagene siden fødselen har jeg ofte tenkt på og gledet meg over den gode fødselsopplevelsen vi har bak oss og hvor vakker en fødsel er.

Min første fødsel opplevde jeg som vanskelig, og de neste to har jeg tenkt i ettertid at ble preget av den erfaringen jeg hadde og sykehusets rammer med vaktskifte, upersonlige rom og vond saft. Da jeg ventet mitt fjerde barn drømte jeg om endelig å få føde hjemme, men var usikker på meg selv og om mannen ville støtte meg i det valget. Da vi fikk vite at det var etablert et hjemmefødselsteam i nærheten av oss, var det lettere for oss å gå inn for det vi hadde drømt om.

I tiden frem mot fødsel hadde jeg flere møter med jordmor, med samtaler og akupunktur mot slutten. Jeg reflekterte mye over mine tidligere fødsler og samtalte med jordmor om dette. Det ga oss begge en god forberedelse, hvor jeg fikk bearbeidet det gamle og møtte fødselen avslappet og åpen for en god opplevelse, og jordmor fikk vite mye om mitt reaksjonsmønster under fødsel.

Da endelig den store dagen kom hadde jeg jevnlig kontakt med jordmor før jeg ba henne komme. At vi var hjemme i kjente og trygge omgivelser, kunne spise maten jeg er kjent med, å gå en tur i hagen om jeg ville det, var befriende og godt mens vi jobbet oss igjennom riene. Underveis var jordmor en god støtte, ga meg akupunktur og gode råd. Hun forsto at vi nærmet oss målet lenge før vi selv trodde det. Da hun hadde overtalt oss til å tro på at barnet snart ville komme, gikk vi i badekaret og der fikk jeg ta imot en liten vakker jente.

Kort tid etter kom tre spente storesøsken hjem og fikk være med på veiing og måling. Hele familien var samlet og kunne nyte den første tiden med den lille. Det var godt for alle å være sammen og at vi ikke måtte forholde oss til visittider eller at de store barna måtte sendes bort med barnevakt etter et lite besøk. Vi kunne begynne rett på som en familie med fire barn og minstejenta var med engang en naturlig del av våre liv.