torsdag 19. mai 2016

En strålende dag for hjemmefødsel!

Etter å ha jobba som jordmor i overkant av 5 år, kjente jeg at jeg ville begynne med hjemmefødsler. Jeg hadde nok tenkt på det helt siden jeg var student, men det var først nå jeg tok tak i det og fikk med meg flere jordmor-kollegaer. Ganske raskt fikk jeg og de andre jordmødrene i "Hjemmefødsel Hedmark", kontakt med tre par som ønsket å føde hjemme. Vi jobber alle på føden i Elverum og er vant med at vi av og til må ut å hjelpe fødende hjemme, i privatbil og i ambulanse. Men dette er min første hjemmefødsel som var planlagt. Jeg har fått tillatelse til å fortelle denne fødehistorien. I tillegg har mor sendt noen bilder og egne ord (nederst i teksten) som hun vil dele med dere som leser.

Jeg hadde møtt fødeparet hjemme  to ganger før fødsel, og i tillegg møtte jeg mor to ganger for modningsakupunktur. Første runden akupunktur ble gjort lørdag, en uke før fødselen. Da hadde mor hatt en del kynnere/tak i magen over noen dager. Dette er parets fjerde barn, så hun kjente at det ikke var rier enda. Vi ble enige om at jeg skulle undersøke henne og tøye mormunnen og strippe (løsne) hinner. Som mange andre flergangsfødende var det et par cm åpning, men det var ellers ikke veldig modent. Fem dager senere fikk hun en runde til med akupunktur. Hun er nå veldig klar for å føde og ønsker tips om å komme i gang på den naturlige måten. Det er mye tak i magen men det kommer ikke helt i gang av seg sjøl. Jeg ga henne noen tips. Ettermiddagen etter startet hun med rier  og sendte meg beskjed  slik at jeg skulle vite at det muligens var noe på gang. Hun og mannen tok det hele med ro, de var vant til at hun hadde brukt ca et døgn med latens/modningsrier på de tre andre barna. Jeg la meg som normalt den kvelden men sjekka en ekstra gang at lyden på tlf sto på.
I 08- tia neste morgen får jeg en sms om at det har vært mye tak gjennom natta men at det først nå mot morgenen har begynt å gjøre mer vondt. Jeg sier at jeg kan komme om hun vil, men foreløpig klarer de seg greit sammen. Ca 10.30 ringer mor; "Det har dabbet av! Hva gjør jeg?" Hun har følt at hun var i gang, men plutselig tok kroppen seg en pause. Jeg gir noen tips som kanskje kan hjelpe. Om det ikke gjør det, må vi bare må vente.
Litt etter kl 12 får jeg en sms om at hun er godt i gang igjen og at nå kan hun også kjenne en del nedpress. Nå kan jeg gjerne komme skriver hun, og jeg setter meg i bilen med en gang. Jeg kjenner meg spent på turen selv om det bare tar meg 15-20 minutter å kjøre, jeg vet at det kan gå veldig fort fordi hun har født før. Da jeg kommer frem til fødehuset en liten halvtime senere, står mor ute og jobber med riene. Det er ca tre minutter mellom riene og hun støtter seg mot mannen da de kommer. Det er strålende solskinn og kjennes varmt og godt å være ute. Mor har ikke sovet så mye og har hatt rier lenge, så hun ønsker en sjekk med en gang. Det er 4 cm åpning og hodet står godt festet nede i bekkenet. Nå er det i gang! Jeg lytter på fosterlyden og barnet har det bare bra. Mor ønsker å legge seg i badekaret for å få hvilt seg litt. Da jeg etter en stund kommer opp på badet for å lytte til babyen, forteller hun at nå har det roa seg veldig ned igjen. Jeg sier at hun bare skal hvile seg litt i badet likevel, vi har god tid. Jeg sitter ute i sola og snakker litt med far. En halvtime senere kommer mor og slår seg sammen med oss i solveggen. Vi snakker litt om hva hun skal gjøre for å få fart på riene igjen. Hun har ikke lyst å gi seg nå! Vi blir enige om at hun skal prøve å gå oppe litt og at vi etterhvert kan tøye mormunnen og sette akupunktur hvis hun vil.
Hun og mannen rusler rundt i den store hagen en stund. Det ser ut som de planlegger hva de skal dyrke, for de peker rundt seg og snakker sammen. Hele tiden sitter jeg i sola og strikker og slapper av, det er god stemning. En jordmorstudent som skal få være med kommer nå og sitter sammen med meg. Vi kan se at det begynner å komme noen tak igjen, men ikke veldig hyppig. Etter en times tid er mor veldig klar; Jeg vil føde! Hun kjenner kroppen godt fra de tidligere fødslene og vet at kroppen er litt treg til å starte. Samtidig er forholdene veldig modne. Hun ønsker at jeg skal tøye mormunnen så hormonene skal starte å jobbe igjen. Det har nå gått i overkant av to timer siden jeg kom og det er ingen forandring på åpningen. Ganske raskt etter tøyingen er riene i gang igjen. Jeg lytter på fosterlyd og alt er bare bra. Jeg og studenten går en tur ut igjen, mens fødeparet jobber sammen inne. Døra står oppe så vi hører at riene begynner å bli sterke. Etterhvert ønsker hun akupunktur, og jeg setter punkter for avslapping og smertelindring.



Hunden følger med og værer at noe er på gang. Katten (i stolen) bryr seg fælt lite.
Vi ser at paret jobber så fint sammen og de synes det er greit at vi tusler litt ut igjen. Etterhvert hører jeg at det er på tide at jordmor 2 kommer. Vi vil alltid prøve å være to i den siste fasen. Da hun er kommet sitter vi ute noen minutter, men vi hører ganske snart at vi bør gå inn. De to andre setter seg på kjøkkenet mens jeg går til fødeparet i stua. Mor har stått litt på kne, men sitter nå lent mot mannen. På slutten av riene hører jeg at det nærmer seg. Det blir noen tårer og det er vanskelig å tro på det jeg sier, det har jo gått ca et døgn med de andre. Jeg minner henne på at det har gått nesten et døgn nå også, og jeg både hører og ser at barnet trenger nedover nå. Hun har hele tiden ønska å føde i badekaret og jeg sier at da er tia inne for å gå dit. Det er ganske langt  mellom riene men de er sterke. Fødeparet er sammen i badekaret som er stort og rundt, mens vi andre er stille til stede. Jordmorstudenten er fotograf. I badekaret ser vi at fødekroppen blir urolig. Dette samstemmer veldig med det mor har kjent ved de andre fødslene også. Det fine med det varme vannet er at hun bare kan la kroppen flyte og bevege seg fritt. Mor ønsker at jeg skal ta en sjekk, hun tror fortsatt ikke helt på at det nærmer seg. Ved undersøkelse er det bare en kant igjen, altså 9 cm åpning og hodet er trengt enda lenger ned. Denne kanten er ikke godt nytt for fødeparet, det er noe som har måttet bli jobba med ved hver fødsel. Mor ønsker å vite hva hun kan gjøre for å jobbe bort denne, og jeg ber henne stå på kne. Da legges trykket mot denne kanten. Etter et par rier er kanten blitt helt myk og mye tynnere, og den holder ingenting tilbake. Hodet er nå kommet så langt ned at hun kan kjenne det selv, noe som er en stor oppmuntring. Midt i ei ri går vannet og det er normalt i fargen. Mor har hittil beveget seg mye i badekaret og lent seg til mannen sin. Nå ber hun han om å sette seg på kanten og setter seg inntil bena hans.

Hun faller med ett til ro og på de neste 3-4 riene kan vi se hodet komme mer og mer til syne. Jeg støtter perineum (huden mellom skjeden og endetarmen) og holder i tillegg igjen farta på babyen for at det ikke skal gå for fort. På denne måten kan man unngå store rifter. Etter en times tid i badekaret og 12 minutter trykking, kommer hele babyen ut og mor løfter selv barnet opp til seg. De har ikke visst kjønnet på barnet, de har gjetta på hvert sitt kjønn. Nå kan de med latter og glede konstantere at pappa hadde rett; det er ei jente!


Blødningen er normal og det ble ingen rift. Mens far ringer etter de tre søsknene til jenta, hjelper vi mor med å få lagt seg i senga. Etter en liten stund kommer mormor med tre spente søsken.






Det er nok litt rart å ikke være minstemann lenger. I søskenflokken er de nå fra eldst til yngst: gutt, jente, gutt, jente. Det er et flott firkløver.








Alle sammen er med da vi veier og måler den fine jenta. Storesøster og mormor har strikka fine, varme klær. Ingen tvil om at  lillefrøkna er fornøyd.








En annen som også er fornøyd, er denna jordmora her. Etter en halvannen times tid har mormor reist hjem igjen, det samme har jordmorstudenten og jordmor 2 gjort.

Jeg sitter nede på kjøkkenet og gjør det siste papirarbeidet mens jeg hører lydene av barnestemmer og nybakte firebarns- foreldre oppe i andre etasje. Jeg føler meg så utrolig heldig som har fått være med på dette. Da jeg reiser et par timer etter fødsel, kjenner jeg stor glede. Det føles så naturlig at hele familien skal få være sammen hjemme hos seg selv helt fra første stund.


Hanne




Her kommer noen ord om opplevelsen fra mor:


Snart er to uker gått siden vi fikk et nytt menneske inn i livet vårt. Det er alltid et under og en glede å bli kjent med et barn man har ventet på, og hver dag noe nytt å oppdage. I dagene siden fødselen har jeg ofte tenkt på og gledet meg over den gode fødselsopplevelsen vi har bak oss og hvor vakker en fødsel er.

Min første fødsel opplevde jeg som vanskelig, og de neste to har jeg tenkt i ettertid at ble preget av den erfaringen jeg hadde og sykehusets rammer med vaktskifte, upersonlige rom og vond saft. Da jeg ventet mitt fjerde barn drømte jeg om endelig å få føde hjemme, men var usikker på meg selv og om mannen ville støtte meg i det valget. Da vi fikk vite at det var etablert et hjemmefødselsteam i nærheten av oss, var det lettere for oss å gå inn for det vi hadde drømt om.

I tiden frem mot fødsel hadde jeg flere møter med jordmor, med samtaler og akupunktur mot slutten. Jeg reflekterte mye over mine tidligere fødsler og samtalte med jordmor om dette. Det ga oss begge en god forberedelse, hvor jeg fikk bearbeidet det gamle og møtte fødselen avslappet og åpen for en god opplevelse, og jordmor fikk vite mye om mitt reaksjonsmønster under fødsel.

Da endelig den store dagen kom hadde jeg jevnlig kontakt med jordmor før jeg ba henne komme. At vi var hjemme i kjente og trygge omgivelser, kunne spise maten jeg er kjent med, å gå en tur i hagen om jeg ville det, var befriende og godt mens vi jobbet oss igjennom riene. Underveis var jordmor en god støtte, ga meg akupunktur og gode råd. Hun forsto at vi nærmet oss målet lenge før vi selv trodde det. Da hun hadde overtalt oss til å tro på at barnet snart ville komme, gikk vi i badekaret og der fikk jeg ta imot en liten vakker jente.

Kort tid etter kom tre spente storesøsken hjem og fikk være med på veiing og måling. Hele familien var samlet og kunne nyte den første tiden med den lille. Det var godt for alle å være sammen og at vi ikke måtte forholde oss til visittider eller at de store barna måtte sendes bort med barnevakt etter et lite besøk. Vi kunne begynne rett på som en familie med fire barn og minstejenta var med engang en naturlig del av våre liv.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar