mandag 10. juli 2017

Enda en rask vinterfødsel!

Bare et par måneder etter forrige fødsel, var terminen til det neste paret. Denne historien er altså noen måneder gammel nå.
Dette paret hadde et barn fra tidligere, og han ble født i ambulanse. Pappan fikk ikke vært med, og mammaen opplevde det veldig ubehagelig både i forhold til liten plass og det at hun fikk beskjed om å holde igjen selv om hun kjente at hun måtte trykke. Selv om det ikke var styrtfødsel, så gikk det noe fortere enn for mange andre som føder sitt første barn. Vi snakket en del om dette på de to besøkene jeg hadde hos dem før fødsel. Det var et sterkt ønske om å få være hjemme og å kunne følge kroppen sin uten om å bli bedt om det motsatte, denne gangen.
Som flere av de andre, ville også denne kvinnen ha modningsakupunktur ukene før termin. Terminen var i mars, men både jeg og mamman hadde en følelse av at det skulle bli februar-barn. I vinterferien skulle jeg ha ferie, så derfor ble det med bare to runder med modningsakupunktur. Jeg nevnte for kvinna at jeg trodde vi kom til å møtes i vinterferien. Det trodde hun også!
Ganske tidlig i vinterferien fikk jeg en følelse av at jeg kom til å bli kontaktet på lørdag. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg kjente det på meg. Og ganske riktig; lørdag morgen får jeg en sms om at det er noe på gang, men ikke så mye at jeg trenger å komme. En og en halv time senere får jeg en ny sms hvor fødekvinnen forteller at det er blitt noe mer regelmessig, men fortsatt korte rier som ikke føles vonde. Jeg ber henne ta kontakt igjen da hun føler at det øker på. Klokka er blitt 07 på morgenen og jeg tenker at det kan være lurt å gjøre meg klar. Jeg står opp, spiser og ordner meg, og så venter jeg. Jeg lurer litt på om jeg skal sende en sms og høre hvordan det går, men tenker at det er dumt i fall riene er dabbet av og hun kanskje har klart å få sove litt. Det er veldig spennende å sitte slik å vente!
09.20 ringer telefonen og det er mannen jeg snakker med. Han sier at de ønsker at jeg skal komme fordi det er blitt mer vondt, og dessuten er vannet gått. Jeg har alt klart, så det er bare å få på seg klær og reise. Mens jeg snakker med mannen hører jeg i bakgrunnen at mor får ri. Og jeg er ikke i tvil om at hun trykker. Jeg sier til mannen at det høres ut som hun trykker. Han ber meg vente litt, snakker fort med kona og sier til meg at ja, hun føler at det trykker på. Jeg har en halvtime å reise, så jeg sier til mannen at dette rekker jeg ikke. Kvinner som har født normalt tidligere, har raskere trykketid enn med første barnet. Jeg sier at jeg skal komme så fort jeg kan og vi legger på.
Jeg kommer meg raskt av gårde og da jeg er kommet ut på hovedveien ringer jeg opp igjen. Jeg hører at det arbeides godt, og etter en beskjed fra kona sier mannen at han må legge fra seg telefonen. Jeg har høyttaler på på tlf, så jeg kan kjøre trygt samtidig som jeg eventuelt kan bistå hvis de trenger det. Etter et minutt eller to kan jeg høre et lite barn som skriker av full hals, og jeg smiler stort for meg selv og sjekker klokka. Det er gått ca et kvarter siden mannen ringte meg første gangen. Mannen er straks etter på telefonen og sier at barnet er kommet, og jeg ler litt og sier at jeg hørte barnet. Jeg ber de holde barnet varmt og forteller at jeg er halvveis.
Da jeg kommer frem er det til glade foreldre. Mor sitter på gulvet med en fin, rosa jente som ligger varmt og godt inntil brystet Hun har ikke tatt tak enda, men det er helt normalt at noen bruker litt tid på det. Navlesnora er ferdig med å pulsere, så pappan får klippe den. Mor sto på kne på gulvet da hun fødte, så jeg og mannen hjelper henne og barnet på plass i senga. Jeg setter noen få sting, og så får mor lagt seg mer godt til rette med jenta godt inntil seg. Da er jenta klar og hun tar fint tak i brystet.
Jeg ordner med papirer og vi veier og måler jenta før jeg reiser hjem igjen.
Jeg er glad for at alt gikk så fint denne gangen også. Pappan som ikke fikk vært med på første fødsel, ble selv jordmor denne gangen!
På barselvisitt dagen etter, sier de at de følte at de hadde det trygt, og at de gjerne har hjemmefødsel igjen om det skulle bli aktuelt. Det er godt å vite at de føler at de fikk en fin opplevelse selv om det gikk mye fortere enn de trodde på forhånd :) Når fødeparet er fornøyd, er jordmora fornøyd!

Foreldrene har sendt bilder som jeg kan vise frem. Da hun hadde født sitt første barn, fikk mammaen biter av morkaka for å spise ved det sykehuset hun kom til (ikke i Norge). En lege ved sykehuset forska på at dette kunne motvirke fødselsdepresjon. Mor ønska også denne gangen å innta biter av morkaka men syntes det var vanskelig å spise den rå. Hun ønsker å formidle til andre som ønsker å gjøre det samme, om at det fungerer veldig bra å kjøre det i en blender sammen med eplejuice.


Morkake blandet med eplejuice.

Stolte foreldre og fornøyd storebror sammen med den lille jenta.



fredag 3. mars 2017

Hjemmefødsel i full fart!

Noen ganger går det veldig fort, og da særlig hos kvinner som har født barn tidligere. Denne mammaen hadde født fire barn tidligere, alle sammen på sjukehus. Hun hadde ikke hatt noen dårlige opplevelser, men med mange barn og en hund hjemme, ønsket hun å være minst mulig borte fra hjemmet i forbindelse med fødsel. Hun hadde begynt å tenke på dette med å føde hjemme, men var ikke helt sikker. Far var litt skeptisk, men mente likevel at det var opp til henne. Hun kunne fortelle meg at det som gjorde at hun bestemte seg for å ta kontakt, var at hun leste historiene i denne bloggen - det var jo veldig hyggelig å høre. Etter litt mailing frem og tilbake med informasjon, var det avgjort. Termin var i begynnelsen av januar, så beredskapstiden var gjennom hele jula. Jul og nyttår ble feira på tradisjonelt vis, og fødekofferten sto klar i bilen.
På selveste termindato fikk jeg en sms på morgenen om at det var tegn på at noe var i gjære. Ingen rier, men mor ønska å si fra til meg. (Jeg avtaler med de fødende at de skal hinte litt hvis de får noen forvarsler, slik at jeg kan være ekstra forberedt.) Denne dagen var jeg på jobb på føden, men hadde avtale med en annen jordmor  at hun skulle komme og ta over om jeg måtte reise ut.
Det gikk noen timer og jeg fikk ny sms om at det var begynt å komme noen rier. Foreløpig ikke regelmessig og ikke alle var vonde. Jeg ba henne gi beskjed så fort det ble mer, og bare en time etterpå kommer neste melding om at jeg sikkert bare kunne reise direkte til henne fra jobb. Denne fødekvinnen har erfaring med å alltid være "litt treg" i fødsel, men jeg har som jordmor sett at det kan gå veldig fort. Jeg hadde igjen mer enn to timer av arbeidsdagen og tenkte at det var litt lenge å vente, derfor ringte jeg henne. Av den korte samtalen vi hadde, var jeg ikke i tvil om at fødsel var i gang. Jeg sa derfor at jeg ville komme med en gang. Jeg var veldig spent på veg til fødehuset. Det er ikke veldig langt å kjøre, men det er mye trafikk og det tar noe lenger tid enn normalt å komme meg dit. Etter en halvtime er jeg fremme. Kvinnens søster skulle være med på fødsel, og hun kommer ut på trappa i det jeg kjører frem til huset. Hun ser litt stressa ut så jeg tenker at her må jeg forte meg inn. I det jeg kommer ut av bilen, sier hun at barnet nettopp er kommet ut! Da har det gått veldig fort. Jeg går inn og kan bare konstatere at alle har det bra. Navlesnora til barnet pulserer sterkt og den nyfødte gutten skriker og er rosa. Mor er veldig overraska over at det skulle gå så fort. Etter at jeg sa jeg skulle komme, hadde alt bare eskalert. Det eneste mor hadde følt seg i tvil om var om det var greit å trykke, da hun kjente trang til dette. Hun fant raskt ut at det bare var å følge kroppen og å gjøre det hun kjente. De kunne fortelle at gutten ble født i hele hinner, og mor selv hadde tatt hull på hinnene og løftet barnet opp til seg. Alt som ble gjort var helt riktig, mor fulgte instinktene sine.
Tante får klippe navlesnor og det er ingen sting å sy.
Mens jeg fyller ut papirer på kjøkkenet, kan jeg høre fornøyd prat fra stua. Babyen er lagt til brystet og forstår akkurat hva han skal gjøre. Barnets tante, som har vært med på sin første fødsel, kan nesten ikke tro at det er normalt at en som nettopp har født kan være så sprek 😊
Da jeg dagen etter spurte om mor hadde følt seg utrygg, fikk jeg til svar at hun visste at jeg var på veg og at hun derfor følte seg helt trygg. Hun var jo ikke alene selv om jeg ikke rakk frem.
Denne fødselen gikk fort ift kvinnens tidligere fødsler. Det kunne fort ha blitt en fødsel i bil om hun ikke hadde valgt å føde hjemme. Når det er midt på vinteren, er det jo greit å bare kunne bli inne i det varme huset sitt og slippe å tenke på å "pakke seg avgårde". Da jeg reiste hjem fra barselvisitten jeg var på dagen etter fødsel, så var det med en god følelse av at enda en familie hadde fått oppleve gleden av å få møte barnet sitt for første gang hjemme i fred og ro.

Mor har sendt et bilde av den fine gutten, som jeg får dele her.





Noen ord om fødselen fra mor, som hun ønsker å dele:



Med fire fødsler bak meg følte jeg meg trygg på at dette var noe jeg kunne gjøre hjemme. Som alenemor i en litt sær livssituasjon, var det en del praktiske årsaker til at jeg valgte hjemmefødsel. I tillegg var det noe av den roen rundt fødsel som andre formidler gjennom fødehistoriene sine som tiltalte meg. Jeg liker rett og slett å få arbeide i fred under fødselen. Det var noe jeg i høyeste grad fikk gjøre også i og med at denne fødselen utartet seg så annerledes enn tidligere. Far til det nyeste tilskuddet bor i nabohuset, men han hadde pent bedd om å få slippe å være med på fødselen. Søsteren min skulle derfor få være med, dels for å ta seg av hunden vår og dels for å få avkreftet en del fødselsfordommer. Hun rakk akkurat å ankomme med buss fra Oslo, takket være at hun forsov seg fra jobb denne dagen og at min stefar sluttet tidlig på jobb og rakk å hente henne på bussen
Alle de fire tidligere fødslene har gått tregt i alle faser. To av barna har kommet etter termin. Nr. 4 kom ikke før 11 dager over termin, etter 2 uker med maserier. Jeg trodde også denne ville dra ut og jeg tok meg tid til både det ene og det andre av praktiske gjøremål selv om jeg var rimelig sikker på at fødselen var i gang. Jeg ønsket heller ikke å stresse jordmoren på jobb ettersom jeg regnet med at fødselen ikke ville være aktivt i gang før mange timer senere. Heldigvis hadde Hanne såpass mye erfaring og magefølelse at hun skjønte tegninga og dro fra jobben. Samtidig så er jeg så glad for at jeg fikk oppleve å føde helt alene. Søsteren min sto i døra og rev seg i håret og lurte på om hun skulle gjøre noe, men jeg følte meg rimelig trygg selv om det var litt overveldende at alt gikk så fort. Bare en sånn banal ting som å få lov til å gå på do når man føler for det var med på å gjøre fødeopplevelsen bedre enn på sykehus. Det eneste jeg var redd for var at det skulle gå så fort at jeg ville revne, men også det gikk fint. Det å få ta imot sin egen baby helt selv, i tillegg til at han kom inni fostersekken og man bare visste instinktivt hva man skulle gjøre, var en fantastisk opplevelse. Alle fasene av fødselen gikk så fort at jeg følte meg i uforskammet god form etterpå.
Jeg hører folk si at om man snakker om drømmefødsler så har man bare glemt alt det vonde, men dette var virkelig bare en flott opplevelse og jeg hadde garantert valgt hjemmefødsel igjen om det ikke var for at jeg hadde fått de barna jeg skulle nå. Så tusen takk Hanne, for at et svangerskap som ikke hadde en så lykkelig start fikk en så flott avslutning.