mandag 10. juli 2017

Enda en rask vinterfødsel!

Bare et par måneder etter forrige fødsel, var terminen til det neste paret. Denne historien er altså noen måneder gammel nå.
Dette paret hadde et barn fra tidligere, og han ble født i ambulanse. Pappan fikk ikke vært med, og mammaen opplevde det veldig ubehagelig både i forhold til liten plass og det at hun fikk beskjed om å holde igjen selv om hun kjente at hun måtte trykke. Selv om det ikke var styrtfødsel, så gikk det noe fortere enn for mange andre som føder sitt første barn. Vi snakket en del om dette på de to besøkene jeg hadde hos dem før fødsel. Det var et sterkt ønske om å få være hjemme og å kunne følge kroppen sin uten om å bli bedt om det motsatte, denne gangen.
Som flere av de andre, ville også denne kvinnen ha modningsakupunktur ukene før termin. Terminen var i mars, men både jeg og mamman hadde en følelse av at det skulle bli februar-barn. I vinterferien skulle jeg ha ferie, så derfor ble det med bare to runder med modningsakupunktur. Jeg nevnte for kvinna at jeg trodde vi kom til å møtes i vinterferien. Det trodde hun også!
Ganske tidlig i vinterferien fikk jeg en følelse av at jeg kom til å bli kontaktet på lørdag. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg kjente det på meg. Og ganske riktig; lørdag morgen får jeg en sms om at det er noe på gang, men ikke så mye at jeg trenger å komme. En og en halv time senere får jeg en ny sms hvor fødekvinnen forteller at det er blitt noe mer regelmessig, men fortsatt korte rier som ikke føles vonde. Jeg ber henne ta kontakt igjen da hun føler at det øker på. Klokka er blitt 07 på morgenen og jeg tenker at det kan være lurt å gjøre meg klar. Jeg står opp, spiser og ordner meg, og så venter jeg. Jeg lurer litt på om jeg skal sende en sms og høre hvordan det går, men tenker at det er dumt i fall riene er dabbet av og hun kanskje har klart å få sove litt. Det er veldig spennende å sitte slik å vente!
09.20 ringer telefonen og det er mannen jeg snakker med. Han sier at de ønsker at jeg skal komme fordi det er blitt mer vondt, og dessuten er vannet gått. Jeg har alt klart, så det er bare å få på seg klær og reise. Mens jeg snakker med mannen hører jeg i bakgrunnen at mor får ri. Og jeg er ikke i tvil om at hun trykker. Jeg sier til mannen at det høres ut som hun trykker. Han ber meg vente litt, snakker fort med kona og sier til meg at ja, hun føler at det trykker på. Jeg har en halvtime å reise, så jeg sier til mannen at dette rekker jeg ikke. Kvinner som har født normalt tidligere, har raskere trykketid enn med første barnet. Jeg sier at jeg skal komme så fort jeg kan og vi legger på.
Jeg kommer meg raskt av gårde og da jeg er kommet ut på hovedveien ringer jeg opp igjen. Jeg hører at det arbeides godt, og etter en beskjed fra kona sier mannen at han må legge fra seg telefonen. Jeg har høyttaler på på tlf, så jeg kan kjøre trygt samtidig som jeg eventuelt kan bistå hvis de trenger det. Etter et minutt eller to kan jeg høre et lite barn som skriker av full hals, og jeg smiler stort for meg selv og sjekker klokka. Det er gått ca et kvarter siden mannen ringte meg første gangen. Mannen er straks etter på telefonen og sier at barnet er kommet, og jeg ler litt og sier at jeg hørte barnet. Jeg ber de holde barnet varmt og forteller at jeg er halvveis.
Da jeg kommer frem er det til glade foreldre. Mor sitter på gulvet med en fin, rosa jente som ligger varmt og godt inntil brystet Hun har ikke tatt tak enda, men det er helt normalt at noen bruker litt tid på det. Navlesnora er ferdig med å pulsere, så pappan får klippe den. Mor sto på kne på gulvet da hun fødte, så jeg og mannen hjelper henne og barnet på plass i senga. Jeg setter noen få sting, og så får mor lagt seg mer godt til rette med jenta godt inntil seg. Da er jenta klar og hun tar fint tak i brystet.
Jeg ordner med papirer og vi veier og måler jenta før jeg reiser hjem igjen.
Jeg er glad for at alt gikk så fint denne gangen også. Pappan som ikke fikk vært med på første fødsel, ble selv jordmor denne gangen!
På barselvisitt dagen etter, sier de at de følte at de hadde det trygt, og at de gjerne har hjemmefødsel igjen om det skulle bli aktuelt. Det er godt å vite at de føler at de fikk en fin opplevelse selv om det gikk mye fortere enn de trodde på forhånd :) Når fødeparet er fornøyd, er jordmora fornøyd!

Foreldrene har sendt bilder som jeg kan vise frem. Da hun hadde født sitt første barn, fikk mammaen biter av morkaka for å spise ved det sykehuset hun kom til (ikke i Norge). En lege ved sykehuset forska på at dette kunne motvirke fødselsdepresjon. Mor ønska også denne gangen å innta biter av morkaka men syntes det var vanskelig å spise den rå. Hun ønsker å formidle til andre som ønsker å gjøre det samme, om at det fungerer veldig bra å kjøre det i en blender sammen med eplejuice.


Morkake blandet med eplejuice.

Stolte foreldre og fornøyd storebror sammen med den lille jenta.



fredag 3. mars 2017

Hjemmefødsel i full fart!

Noen ganger går det veldig fort, og da særlig hos kvinner som har født barn tidligere. Denne mammaen hadde født fire barn tidligere, alle sammen på sjukehus. Hun hadde ikke hatt noen dårlige opplevelser, men med mange barn og en hund hjemme, ønsket hun å være minst mulig borte fra hjemmet i forbindelse med fødsel. Hun hadde begynt å tenke på dette med å føde hjemme, men var ikke helt sikker. Far var litt skeptisk, men mente likevel at det var opp til henne. Hun kunne fortelle meg at det som gjorde at hun bestemte seg for å ta kontakt, var at hun leste historiene i denne bloggen - det var jo veldig hyggelig å høre. Etter litt mailing frem og tilbake med informasjon, var det avgjort. Termin var i begynnelsen av januar, så beredskapstiden var gjennom hele jula. Jul og nyttår ble feira på tradisjonelt vis, og fødekofferten sto klar i bilen.
På selveste termindato fikk jeg en sms på morgenen om at det var tegn på at noe var i gjære. Ingen rier, men mor ønska å si fra til meg. (Jeg avtaler med de fødende at de skal hinte litt hvis de får noen forvarsler, slik at jeg kan være ekstra forberedt.) Denne dagen var jeg på jobb på føden, men hadde avtale med en annen jordmor  at hun skulle komme og ta over om jeg måtte reise ut.
Det gikk noen timer og jeg fikk ny sms om at det var begynt å komme noen rier. Foreløpig ikke regelmessig og ikke alle var vonde. Jeg ba henne gi beskjed så fort det ble mer, og bare en time etterpå kommer neste melding om at jeg sikkert bare kunne reise direkte til henne fra jobb. Denne fødekvinnen har erfaring med å alltid være "litt treg" i fødsel, men jeg har som jordmor sett at det kan gå veldig fort. Jeg hadde igjen mer enn to timer av arbeidsdagen og tenkte at det var litt lenge å vente, derfor ringte jeg henne. Av den korte samtalen vi hadde, var jeg ikke i tvil om at fødsel var i gang. Jeg sa derfor at jeg ville komme med en gang. Jeg var veldig spent på veg til fødehuset. Det er ikke veldig langt å kjøre, men det er mye trafikk og det tar noe lenger tid enn normalt å komme meg dit. Etter en halvtime er jeg fremme. Kvinnens søster skulle være med på fødsel, og hun kommer ut på trappa i det jeg kjører frem til huset. Hun ser litt stressa ut så jeg tenker at her må jeg forte meg inn. I det jeg kommer ut av bilen, sier hun at barnet nettopp er kommet ut! Da har det gått veldig fort. Jeg går inn og kan bare konstatere at alle har det bra. Navlesnora til barnet pulserer sterkt og den nyfødte gutten skriker og er rosa. Mor er veldig overraska over at det skulle gå så fort. Etter at jeg sa jeg skulle komme, hadde alt bare eskalert. Det eneste mor hadde følt seg i tvil om var om det var greit å trykke, da hun kjente trang til dette. Hun fant raskt ut at det bare var å følge kroppen og å gjøre det hun kjente. De kunne fortelle at gutten ble født i hele hinner, og mor selv hadde tatt hull på hinnene og løftet barnet opp til seg. Alt som ble gjort var helt riktig, mor fulgte instinktene sine.
Tante får klippe navlesnor og det er ingen sting å sy.
Mens jeg fyller ut papirer på kjøkkenet, kan jeg høre fornøyd prat fra stua. Babyen er lagt til brystet og forstår akkurat hva han skal gjøre. Barnets tante, som har vært med på sin første fødsel, kan nesten ikke tro at det er normalt at en som nettopp har født kan være så sprek 😊
Da jeg dagen etter spurte om mor hadde følt seg utrygg, fikk jeg til svar at hun visste at jeg var på veg og at hun derfor følte seg helt trygg. Hun var jo ikke alene selv om jeg ikke rakk frem.
Denne fødselen gikk fort ift kvinnens tidligere fødsler. Det kunne fort ha blitt en fødsel i bil om hun ikke hadde valgt å føde hjemme. Når det er midt på vinteren, er det jo greit å bare kunne bli inne i det varme huset sitt og slippe å tenke på å "pakke seg avgårde". Da jeg reiste hjem fra barselvisitten jeg var på dagen etter fødsel, så var det med en god følelse av at enda en familie hadde fått oppleve gleden av å få møte barnet sitt for første gang hjemme i fred og ro.

Mor har sendt et bilde av den fine gutten, som jeg får dele her.





Noen ord om fødselen fra mor, som hun ønsker å dele:



Med fire fødsler bak meg følte jeg meg trygg på at dette var noe jeg kunne gjøre hjemme. Som alenemor i en litt sær livssituasjon, var det en del praktiske årsaker til at jeg valgte hjemmefødsel. I tillegg var det noe av den roen rundt fødsel som andre formidler gjennom fødehistoriene sine som tiltalte meg. Jeg liker rett og slett å få arbeide i fred under fødselen. Det var noe jeg i høyeste grad fikk gjøre også i og med at denne fødselen utartet seg så annerledes enn tidligere. Far til det nyeste tilskuddet bor i nabohuset, men han hadde pent bedd om å få slippe å være med på fødselen. Søsteren min skulle derfor få være med, dels for å ta seg av hunden vår og dels for å få avkreftet en del fødselsfordommer. Hun rakk akkurat å ankomme med buss fra Oslo, takket være at hun forsov seg fra jobb denne dagen og at min stefar sluttet tidlig på jobb og rakk å hente henne på bussen
Alle de fire tidligere fødslene har gått tregt i alle faser. To av barna har kommet etter termin. Nr. 4 kom ikke før 11 dager over termin, etter 2 uker med maserier. Jeg trodde også denne ville dra ut og jeg tok meg tid til både det ene og det andre av praktiske gjøremål selv om jeg var rimelig sikker på at fødselen var i gang. Jeg ønsket heller ikke å stresse jordmoren på jobb ettersom jeg regnet med at fødselen ikke ville være aktivt i gang før mange timer senere. Heldigvis hadde Hanne såpass mye erfaring og magefølelse at hun skjønte tegninga og dro fra jobben. Samtidig så er jeg så glad for at jeg fikk oppleve å føde helt alene. Søsteren min sto i døra og rev seg i håret og lurte på om hun skulle gjøre noe, men jeg følte meg rimelig trygg selv om det var litt overveldende at alt gikk så fort. Bare en sånn banal ting som å få lov til å gå på do når man føler for det var med på å gjøre fødeopplevelsen bedre enn på sykehus. Det eneste jeg var redd for var at det skulle gå så fort at jeg ville revne, men også det gikk fint. Det å få ta imot sin egen baby helt selv, i tillegg til at han kom inni fostersekken og man bare visste instinktivt hva man skulle gjøre, var en fantastisk opplevelse. Alle fasene av fødselen gikk så fort at jeg følte meg i uforskammet god form etterpå.
Jeg hører folk si at om man snakker om drømmefødsler så har man bare glemt alt det vonde, men dette var virkelig bare en flott opplevelse og jeg hadde garantert valgt hjemmefødsel igjen om det ikke var for at jeg hadde fått de barna jeg skulle nå. Så tusen takk Hanne, for at et svangerskap som ikke hadde en så lykkelig start fikk en så flott avslutning.

torsdag 7. juli 2016

Piratjordmødre!

Med ferie fra jobben min som jordmor ved føden i Elverum, så må jeg innrømme at kveldene blir litt sene før jeg får lagt meg. Men selv få timer med søvn kan ikke hindre meg fra å smile for meg selv, da jeg kl 05.15 en morgen får tlf fra det neste fødeparet. Jeg har møtt mor flere ganger for å gi henne modningsakupunktur, så det er ikke mange dagene siden sist jeg snakket med henne. Hun hadde nok kjent på noen tak i livmora enkelte kvelder, men det hadde ikke blitt noen ordentlige rier ut av det. Det hun hadde kjent mest på var at hodet hadde trengt seg lenger ned. Da mor ringer denne morgenen, har hun hatt rier i ca 1,5 time. De kom overraskende på og ble fort vonde, noe jeg også hører på henne over tlf. Jeg spør om hun vil jeg skal komme nå, eller vente litt. Hun synes det er greit at de er alene litt til. Jeg lukker øynene litt til igjen, men har en følelse av at det ikke blir veldig lenge før de tar kontakt igjen. Litt i underkant av en time kommer neste tlf, denne gangen er det far jeg snakker med. Nå har vannet gått og de vil jeg skal komme. Vannet er normalt i fargen. Dette er noe som tyder på at barnet takle riene fint.
Jeg er fremme ved fødehuset ca 06.40. En strålende sommer- soloppgang har fulgt meg på veien dit. Far møter meg i døra. Mor er på badet, jobber godt med riene som kommer hvert 3. minutt. De hadde en plan om at fødselen skulle skje i andre etasje i stua, men mor hadde både dusja og kasta opp litt, og kjente derfor at det var godt å hvile der hvor hun hadde tilgang både på do og dusj. De har ordna med madrass på gulvet. En jordmor (kommende tante!) i familien har sendt en fin pakke med utstyr til fødselen, blant annet laken og kladder som nå er ordnet på madrassen. En undersøkelse viser at det er 4 gode cm, og hodet til barnet er godt nede i bekkenet. Jeg kjenner en tydelig vannblære foran barnets hode, noe som gjør at jeg blir usikker på om vannet har gått enda. Jeg ser at mor er flink til å bevege seg, fra side til side og fra liggende til knestående. Hun har ikke sovet veldig mye denne natta, og prøver å hvile mellom riene. Fødeparet ønsker å være litt alene, og jeg rusler opp i stua. Jeg prøver også å hvile litt. Det er første barnet og det kan ta tid. Jeg hører etterhvert at mor kaster opp igjen og at hun går i dusjen etterpå. Det er veldig vanlig at kroppen vil kvitte seg med det som er i magen, for å prioritere rie-arbeidet. En varm dusj vil lindre noe av smertene. Etter en stund kommer far opp for å lage seg mat, han har ikke rukket å spise noe. Jeg går tilbake til mor og sitter hos henne. Jeg sitter stille i rommet med mor, kroppen hennes arbeider jevnt og godt. For mange er det nok å vite at noen er der sammen med dem, det er bare godt at det ikke snakkes så mye.
Mor har kjøpt en pilatesball til å bruke både i fødsel og til trening etter fødsel. Hun ønsker etterhvert å bruke denne. Mens hun sitter på pilatesballen, kommer det plutselig mye fostervann, helt blakket og fint i fargen. Ved neste undersøkelse er det fortsatt hele hinner foran barnets hode, så mest sannsynlig har vannet gått høyere opp og antagelig gikk det da kl 06. Undersøkelsen viser også at fødselen går sin gang i helt normalt tempo. Babyen har hatt det fint hele veien med helt normal fosterlyd.
Jeg går litt til og fra fødeparet. De jobber en del alene, noen ganger er jeg der i stedet for far, andre ganger sitter jeg bare rett utenfor badet mens de arbeider med riene med åpen dør. Da kl er rundt 12.00 er det blitt 8 cm og hodet er trengt lenger ned. Jeg tilkaller jm2. Da hun kommer, gjør jeg en liten oppdatering på timene som har gått. Alt går som det skal.
Jeg kan høre på mor at barnet trenger nedover. Da jeg spør om hun føler at det trykker mer på, svarer hun bekreftende på dette. Ved undersøkelse er det ikke skjedd så mye siden forrige sjekk, men det lover godt at hun kjenner noe trykketrang. Riene er i ferd med å bli noe kortere og med litt lenger pauser mellom. Mor har ikke orka å spise noe denne dagen, så vi oppfordrer nå ganske hyppig til å drikke eplejuice.
Mor jobber godt videre og det ser ut som hun har energien i behold.
Fosterhinnene foran barnets hode virker veldig gjenstridige, så ved neste undersøkelse pirker jeg på dem for å lage åpning. Ikke lenge etterpå kjenner mor veldig trykketrang, og alt er blitt klart for at hun nå kan følge denne trangen. Førstegangsfødende bruker gjerne mer tid på trykketid enn de som har født før, jeg oppfordrer derfor til å fortsette å endre stilling. Hun står en stund på kne, så sitter hun en stund på toalettet (da åpner bekkenet seg godt), før hun legger seg ned igjen på madrassen. Og da hun trykker neste gang kommer hodet fint frem i åpningen. Far sitter ved siden av meg ved bena til mor, han ønsker å få ta i mot barnet selv. Jeg kjenner litt på farta på hodet, men ellers lar vi mor jobbe som hun kjenner. Far holder en varm klut mot huden nedentil for å lindre svien. Etter at hodet har kommet gradvis lenger ut over flere rier, kommer endelig hele babyen på ei ri. Far løfter barnet sitt ut i verden og opp til mor. Latter, tårer og ikke minst skriket til en sprek og fin gutt fyller rommet!
Etterhvert når morkaka er kommet, flytter hele familien inn på soverommet. Mor får noen sting, og så får hun legge seg godt til rette med babyen søkende til brystet.
Jm2 reiser hjem igjen, og jeg setter meg oppe og fyller ut papirer. Da jeg reiser et par timer etter fødsel, forlater jeg et fint trekløver i dobbeltsenga. Den ene litt undrende, de to andre smilende og lykkelige.

Vel ute av huset ser jeg mennesker som er på vei hjem fra jobb, helt i sin vanlige dagligdagse rutine. Jeg må smile litt ekstra, for jeg har vært med på noe helt spesielt i et helt vanlig hus, i et helt vanlig boligstrøk! Heldige meg :)

Hanne

Her kommer noen ord fra fødeparet, og et bilde de ønsker å dele:

 "Når vi har fortalt at vi skal ha heimefødsel, har vi stort sett fått positive reaksjoner, men som regel fulgt opp med "at dere tør!" For oss derimot var det en stor trygghet i å kunne ringe direkte til jordmora vår, og en luksus at hun kom heim til oss! I ro og fred, på vårt eget bad, fikk vi god veiledning under fødselen og god hjelp til å ta imot gutten vår. For oss var det helt riktig og ei fantastisk opplevelse å få starta på tilværelsen som trio i vår egen heim!"
--- --

Bildet gir en forklaring på den noe rare overskrifta! Det er helt tilfeldig at vi er kledd i striper begge to denne dagen :) Jordmor Camilla, som var jm2, står til venstre og jeg til høyre. Valpen i døråpningen huffa og sukka dypt flere ganger gjennom fødselen, og lurte nok på hva som foregikk. Babyen er selvfølgelig midtpunktet, og kom raskt ned til mamman sin igjen da bildet var tatt :)

torsdag 19. mai 2016

En strålende dag for hjemmefødsel!

Etter å ha jobba som jordmor i overkant av 5 år, kjente jeg at jeg ville begynne med hjemmefødsler. Jeg hadde nok tenkt på det helt siden jeg var student, men det var først nå jeg tok tak i det og fikk med meg flere jordmor-kollegaer. Ganske raskt fikk jeg og de andre jordmødrene i "Hjemmefødsel Hedmark", kontakt med tre par som ønsket å føde hjemme. Vi jobber alle på føden i Elverum og er vant med at vi av og til må ut å hjelpe fødende hjemme, i privatbil og i ambulanse. Men dette er min første hjemmefødsel som var planlagt. Jeg har fått tillatelse til å fortelle denne fødehistorien. I tillegg har mor sendt noen bilder og egne ord (nederst i teksten) som hun vil dele med dere som leser.

Jeg hadde møtt fødeparet hjemme  to ganger før fødsel, og i tillegg møtte jeg mor to ganger for modningsakupunktur. Første runden akupunktur ble gjort lørdag, en uke før fødselen. Da hadde mor hatt en del kynnere/tak i magen over noen dager. Dette er parets fjerde barn, så hun kjente at det ikke var rier enda. Vi ble enige om at jeg skulle undersøke henne og tøye mormunnen og strippe (løsne) hinner. Som mange andre flergangsfødende var det et par cm åpning, men det var ellers ikke veldig modent. Fem dager senere fikk hun en runde til med akupunktur. Hun er nå veldig klar for å føde og ønsker tips om å komme i gang på den naturlige måten. Det er mye tak i magen men det kommer ikke helt i gang av seg sjøl. Jeg ga henne noen tips. Ettermiddagen etter startet hun med rier  og sendte meg beskjed  slik at jeg skulle vite at det muligens var noe på gang. Hun og mannen tok det hele med ro, de var vant til at hun hadde brukt ca et døgn med latens/modningsrier på de tre andre barna. Jeg la meg som normalt den kvelden men sjekka en ekstra gang at lyden på tlf sto på.
I 08- tia neste morgen får jeg en sms om at det har vært mye tak gjennom natta men at det først nå mot morgenen har begynt å gjøre mer vondt. Jeg sier at jeg kan komme om hun vil, men foreløpig klarer de seg greit sammen. Ca 10.30 ringer mor; "Det har dabbet av! Hva gjør jeg?" Hun har følt at hun var i gang, men plutselig tok kroppen seg en pause. Jeg gir noen tips som kanskje kan hjelpe. Om det ikke gjør det, må vi bare må vente.
Litt etter kl 12 får jeg en sms om at hun er godt i gang igjen og at nå kan hun også kjenne en del nedpress. Nå kan jeg gjerne komme skriver hun, og jeg setter meg i bilen med en gang. Jeg kjenner meg spent på turen selv om det bare tar meg 15-20 minutter å kjøre, jeg vet at det kan gå veldig fort fordi hun har født før. Da jeg kommer frem til fødehuset en liten halvtime senere, står mor ute og jobber med riene. Det er ca tre minutter mellom riene og hun støtter seg mot mannen da de kommer. Det er strålende solskinn og kjennes varmt og godt å være ute. Mor har ikke sovet så mye og har hatt rier lenge, så hun ønsker en sjekk med en gang. Det er 4 cm åpning og hodet står godt festet nede i bekkenet. Nå er det i gang! Jeg lytter på fosterlyden og barnet har det bare bra. Mor ønsker å legge seg i badekaret for å få hvilt seg litt. Da jeg etter en stund kommer opp på badet for å lytte til babyen, forteller hun at nå har det roa seg veldig ned igjen. Jeg sier at hun bare skal hvile seg litt i badet likevel, vi har god tid. Jeg sitter ute i sola og snakker litt med far. En halvtime senere kommer mor og slår seg sammen med oss i solveggen. Vi snakker litt om hva hun skal gjøre for å få fart på riene igjen. Hun har ikke lyst å gi seg nå! Vi blir enige om at hun skal prøve å gå oppe litt og at vi etterhvert kan tøye mormunnen og sette akupunktur hvis hun vil.
Hun og mannen rusler rundt i den store hagen en stund. Det ser ut som de planlegger hva de skal dyrke, for de peker rundt seg og snakker sammen. Hele tiden sitter jeg i sola og strikker og slapper av, det er god stemning. En jordmorstudent som skal få være med kommer nå og sitter sammen med meg. Vi kan se at det begynner å komme noen tak igjen, men ikke veldig hyppig. Etter en times tid er mor veldig klar; Jeg vil føde! Hun kjenner kroppen godt fra de tidligere fødslene og vet at kroppen er litt treg til å starte. Samtidig er forholdene veldig modne. Hun ønsker at jeg skal tøye mormunnen så hormonene skal starte å jobbe igjen. Det har nå gått i overkant av to timer siden jeg kom og det er ingen forandring på åpningen. Ganske raskt etter tøyingen er riene i gang igjen. Jeg lytter på fosterlyd og alt er bare bra. Jeg og studenten går en tur ut igjen, mens fødeparet jobber sammen inne. Døra står oppe så vi hører at riene begynner å bli sterke. Etterhvert ønsker hun akupunktur, og jeg setter punkter for avslapping og smertelindring.



Hunden følger med og værer at noe er på gang. Katten (i stolen) bryr seg fælt lite.
Vi ser at paret jobber så fint sammen og de synes det er greit at vi tusler litt ut igjen. Etterhvert hører jeg at det er på tide at jordmor 2 kommer. Vi vil alltid prøve å være to i den siste fasen. Da hun er kommet sitter vi ute noen minutter, men vi hører ganske snart at vi bør gå inn. De to andre setter seg på kjøkkenet mens jeg går til fødeparet i stua. Mor har stått litt på kne, men sitter nå lent mot mannen. På slutten av riene hører jeg at det nærmer seg. Det blir noen tårer og det er vanskelig å tro på det jeg sier, det har jo gått ca et døgn med de andre. Jeg minner henne på at det har gått nesten et døgn nå også, og jeg både hører og ser at barnet trenger nedover nå. Hun har hele tiden ønska å føde i badekaret og jeg sier at da er tia inne for å gå dit. Det er ganske langt  mellom riene men de er sterke. Fødeparet er sammen i badekaret som er stort og rundt, mens vi andre er stille til stede. Jordmorstudenten er fotograf. I badekaret ser vi at fødekroppen blir urolig. Dette samstemmer veldig med det mor har kjent ved de andre fødslene også. Det fine med det varme vannet er at hun bare kan la kroppen flyte og bevege seg fritt. Mor ønsker at jeg skal ta en sjekk, hun tror fortsatt ikke helt på at det nærmer seg. Ved undersøkelse er det bare en kant igjen, altså 9 cm åpning og hodet er trengt enda lenger ned. Denne kanten er ikke godt nytt for fødeparet, det er noe som har måttet bli jobba med ved hver fødsel. Mor ønsker å vite hva hun kan gjøre for å jobbe bort denne, og jeg ber henne stå på kne. Da legges trykket mot denne kanten. Etter et par rier er kanten blitt helt myk og mye tynnere, og den holder ingenting tilbake. Hodet er nå kommet så langt ned at hun kan kjenne det selv, noe som er en stor oppmuntring. Midt i ei ri går vannet og det er normalt i fargen. Mor har hittil beveget seg mye i badekaret og lent seg til mannen sin. Nå ber hun han om å sette seg på kanten og setter seg inntil bena hans.

Hun faller med ett til ro og på de neste 3-4 riene kan vi se hodet komme mer og mer til syne. Jeg støtter perineum (huden mellom skjeden og endetarmen) og holder i tillegg igjen farta på babyen for at det ikke skal gå for fort. På denne måten kan man unngå store rifter. Etter en times tid i badekaret og 12 minutter trykking, kommer hele babyen ut og mor løfter selv barnet opp til seg. De har ikke visst kjønnet på barnet, de har gjetta på hvert sitt kjønn. Nå kan de med latter og glede konstantere at pappa hadde rett; det er ei jente!


Blødningen er normal og det ble ingen rift. Mens far ringer etter de tre søsknene til jenta, hjelper vi mor med å få lagt seg i senga. Etter en liten stund kommer mormor med tre spente søsken.






Det er nok litt rart å ikke være minstemann lenger. I søskenflokken er de nå fra eldst til yngst: gutt, jente, gutt, jente. Det er et flott firkløver.








Alle sammen er med da vi veier og måler den fine jenta. Storesøster og mormor har strikka fine, varme klær. Ingen tvil om at  lillefrøkna er fornøyd.








En annen som også er fornøyd, er denna jordmora her. Etter en halvannen times tid har mormor reist hjem igjen, det samme har jordmorstudenten og jordmor 2 gjort.

Jeg sitter nede på kjøkkenet og gjør det siste papirarbeidet mens jeg hører lydene av barnestemmer og nybakte firebarns- foreldre oppe i andre etasje. Jeg føler meg så utrolig heldig som har fått være med på dette. Da jeg reiser et par timer etter fødsel, kjenner jeg stor glede. Det føles så naturlig at hele familien skal få være sammen hjemme hos seg selv helt fra første stund.


Hanne




Her kommer noen ord om opplevelsen fra mor:


Snart er to uker gått siden vi fikk et nytt menneske inn i livet vårt. Det er alltid et under og en glede å bli kjent med et barn man har ventet på, og hver dag noe nytt å oppdage. I dagene siden fødselen har jeg ofte tenkt på og gledet meg over den gode fødselsopplevelsen vi har bak oss og hvor vakker en fødsel er.

Min første fødsel opplevde jeg som vanskelig, og de neste to har jeg tenkt i ettertid at ble preget av den erfaringen jeg hadde og sykehusets rammer med vaktskifte, upersonlige rom og vond saft. Da jeg ventet mitt fjerde barn drømte jeg om endelig å få føde hjemme, men var usikker på meg selv og om mannen ville støtte meg i det valget. Da vi fikk vite at det var etablert et hjemmefødselsteam i nærheten av oss, var det lettere for oss å gå inn for det vi hadde drømt om.

I tiden frem mot fødsel hadde jeg flere møter med jordmor, med samtaler og akupunktur mot slutten. Jeg reflekterte mye over mine tidligere fødsler og samtalte med jordmor om dette. Det ga oss begge en god forberedelse, hvor jeg fikk bearbeidet det gamle og møtte fødselen avslappet og åpen for en god opplevelse, og jordmor fikk vite mye om mitt reaksjonsmønster under fødsel.

Da endelig den store dagen kom hadde jeg jevnlig kontakt med jordmor før jeg ba henne komme. At vi var hjemme i kjente og trygge omgivelser, kunne spise maten jeg er kjent med, å gå en tur i hagen om jeg ville det, var befriende og godt mens vi jobbet oss igjennom riene. Underveis var jordmor en god støtte, ga meg akupunktur og gode råd. Hun forsto at vi nærmet oss målet lenge før vi selv trodde det. Da hun hadde overtalt oss til å tro på at barnet snart ville komme, gikk vi i badekaret og der fikk jeg ta imot en liten vakker jente.

Kort tid etter kom tre spente storesøsken hjem og fikk være med på veiing og måling. Hele familien var samlet og kunne nyte den første tiden med den lille. Det var godt for alle å være sammen og at vi ikke måtte forholde oss til visittider eller at de store barna måtte sendes bort med barnevakt etter et lite besøk. Vi kunne begynne rett på som en familie med fire barn og minstejenta var med engang en naturlig del av våre liv.